Historien om Hvite Ugle Av Shunkepi Nunpi (William Purcell), oversatt av Laila (WhiteOwl) Gabrielsen

Ingenting som beveget seg over den harde, frosne marken. Himmelen var fylt av store grå skyer, tungt svanger med dråper av vann som på sin ferd ned mot jorden ville bli krystallisert til snøfnugg. Den bitende vinden, som hadde rast over de enorme åpne områdene på slettene i flere soler, tok seg en pause. Delvis var vindens jobb allerede gjort, for marken lå nå hardfrossen. Været ventet rolig på at snøen skulle begynne å falle. Den tomme luften ble plutselig fylt da de bitte små fnuggene begynte sin ferd ned mot jorden. Så mange i antall var de at alt under dem snart ble begravd i et teppe av hvitt pulver. Luften ble snart så tett at det ble umulig å se lenger enn ett skritt foran seg. Etter å ha gjenoppbygd styrken begynte vinden igjen å rase rundt i landskapet,. Den varslet, slik bare vintervinder kan, den skremmende stormen som var på vei. Den ulte som det mektigste beist levende vesener noensinne har kjent. Lyden sendte en skjelving gjennom selv de sterkeste hjerter. For mange av dem som hørte den, ville den bli et varsel om deres død.

Folket satt i varmen og sikkerhet i vinterleiren sin og hørte på hylene fra stormen utenfor. De tykke veggene av bøffelskinn, sydd sammen og strukket rundt de lange teltstengene av tre, ga dem den nødvendige ly for under de vanskelige omstendighetene som for tiden rådet i deres elskede land. Bøffelskinnende stivnet i det første stormslaget av vinterkulde. Disse garvede boligene ville likevel holde kulda ute, mens folket hadde det varmt og behagelig inne i sine beskyttende boliger. Midt i boligen var det gravd ut et hull slik at ilden kunne brenne dag og natt. Ikke bare ga den god varme, men også det nødvendige lys i de korte dagene og lange, mørke nettene som nå tvang alle til å holde seg innendørs.

Sol etter sol kom og gikk mens de hvite fnuggene dalte sakte ned mot jorden. Hvert nye vindkast gjorde vinterteppet dypere. Mer og mer dalte ned, til ikke engang vinden kunne holde tritt. Den stilnet og døde, til landet igjen lå rolig. Solen var så svekket av styrken og varigheten til den fallende snøen, at han også gjemte seg. Han forberedte seg på de kommende prøvelser, når han ved hjelp av styrken i sin kraftfulle medisin ville frigjøre landet fra det frosne grepet som nå hadde fortært det.

Bare Solens søster, Månen, virket upåvirket av hva som skjedde. I de korte øyeblikkene da uværet tok pause kunne hun ses skinnende i all sin herlighet over landskapet. For dette var hennes øyeblikk av triumf, tiden da hun kunne dominere himmelen. Hennes sølvskimrende lys ga landet under henne en nifs glød da hun lot hele sitt ansikt vise. Men til tross for hennes sjanse til å skinne følte Månen seg ulykkelig. Som alle himmelskapninger ønsket hun å forhekse alle disse laverestående, slik at de skulle falle under hennes trolldom. For å oppnå dette visste hun at hun først måtte kapre menneskenes hjerter. Derfor søkte og krevde hun nå oppmerksomheten og hyllesten fra alle de menneskene som levde under henne. For at de skulle bli oppslukt av hennes skjønnhet visste hun at hun først måtte lure dem ut fra sine bosteder. Når de først var kommet ut, da kunne de se opp mot himmelen og se henne i all hennes prakt. Men på grunn av de evige stormene og kulden som nå hadde sitt grep om jorden mislyktes hun. Det eneste tegnet på at det i det hele tatt fantes mennesker der nede, var de små søylene av røyk som steg opp av toppen på boligene deres.

Under de lange mørkeperiodene lurte månen på hva hun kunne gjøre for å bringe menneskene under sin trolldom. Hvordan kunne hun lokke dem ut, slik at hun kunne demonstrere sin kraftfulle medisin for dem? Selv de dagene snøen ikke falt holdt menneskene seg i ro. Månen bestemte seg for å spørre sin bror, Solen, om menneskene beveget seg utendørs i de periodene han prøvde å stå opp fra sin dvale.

”Jeg er så trøtt”, svarte han henne tidlig en morgen da han var i ferd med å reise seg, ”at jeg ikke legger merke til om de er utendørs eller ikke. Jeg ønsker ikke å snakke med dem igjen før jeg har fått tilbake min styrke. Forlat meg nå, min søster, jeg må sove for å bygge opp styrke til den kommende kampen mot kulden.”

Månen så sin bror falle tilbake i dyp søvn. Nå var ikke dette hennes tid til å være på himmelen, men solen sov og kunne derfor ikke jage henne tilbake til nattehimmelen. Dessuten hadde han simpelthen ikke styrke til å gjøre noe slikt, om han så hadde ønsket det. Så, for denne gangen bestemte hun seg for å bli værende på himmelen sammen med sin bror, selv om hun risikerte hans vrede. Så kunne hun se høyt der oppe fra hvorvidt menneskene faktisk beveget seg ut under brorens halvlys. Langt der nede så hun landsbyen langsomt komme til liv. Duken over inngangen til boligene ble langsomt trukket til side, slik at de der inne kunne kikke ut og se hva slags vær som ventet dem der ute. Til deres overraskelse og lettelse var luften stille og uten snø. Rundt teltene lå snøen i en manns høyde.

Hver morgen hadde mennene i landsbyen trosset været og ryddet unna den nye snøen foran boligene for å holde inngangen fremkommelig. Når de nå klatret langsomt ut, og kjente den iskalde luften mot huden var de takknemlige for at de ikke hadde vært nødt til å tilbringe mer tid utsatt for en slik kulde. Mange av menneskene som oppholdt seg utendørs gjorde det for å utføre arbeid. Mange samlet ved fra skogen i nærheten, eller samlet den myke, hvite snøen i krukker slik at den kunne brukes senere. Når den ble smeltet ble den brukt til drikke, eller til å koke i. Men de fleste oppholdt seg utendørs for å snakke med venner og familie. Det var ensomt å være innestengt uten mulighet til sosial omgang med familie og venner. Folk som var så nære, virket likevel så langt unna, på grunn av været.

Menneskene var så opptatte med sitt at ingen av dem la merke til Månen. Dessuten ventet de ikke at hun skulle være der. Dette var ikke hennes tid. Det var tiden til hennes bror, Solen. Lyset hennes var svakt, og folket utførte sine oppgaver med bøyd rygg og ansiktet vendt ned, mens de prøvde å holde varmen inni bøffelfrakkene de hadde tullet seg godt inn seg i. Da hun først så bevegelse i landsbyen kunne Månen ikke holde tilbake smilet som brøt fram. Hun trodde ikke det ville gå lang tid før menneskene så opp mot himmelen, og så henne der. Hun ventet og ventet, og langsomt sank hjertet  i henne. De så ikke opp. De så henne ikke. De var alt for opptatt med å gjøre andre ting på grunn av den korte tiden de hadde på seg til å gjøre dem.  De gjorde ikke det minste tegn til å løfte blikket mot himmelen og skue hennes skjønnhet.

Da mørket igjen senket seg var menneskene igjen samlet inne i teltene sine. Månens hjerte var like svart som skyene rundt henne. Hun var rasende fordi hun ble ignorert! Ingen hadde ofret en bønn eller en sang for å vise sin takknemlighet for hennes besøk. Ingen hadde lagt merke til at hun hadde vært modig nok til å trosse brorens kraftfulle medisin bare for å få være sammen med dem. Hennes anstrengelser hadde vært helt forgjeves! Hun bestemte nå at menneskene måtte betale for sin forsømmelse. I stormnettene som kom, og enda viktigere, - også i de klare nettene, nektet månen å vise ansiktet sitt. En tid av totalt mørke tok over landet. Menneskene begynte å lure på hvor det var blitt av deres kraftfulle søster. Hadde hun, som sin bror, bukket under for vinterens streke kraft? De sang sanger og ba bønner i håp om at hun ville høre ordene deres og komme tilbake og besøke dem igjen. Men likevel viste hun seg ikke på den mørke himmelen. En dag, da været igjen var rolig, kom menneskene ut fra boligene sine, de gamle samlet sammen et råd som satt sammen rundt bålet og diskuterte månens uteblivelse.

”Kanskje hun er sint på oss”, sa en.

”Kanskje hun i likhet med sin bror er redd for å komme ut når nettene er så kalde,” forslo en annen.

”Kanskje vi har ignorert henne så lenge at hun nå tror at hun ikke lenger bor i hjertene våre?”

En anerkjennende mumlig spredte seg over disse ord som ble talt av en pen, ung kriger. Mange av dem som satt i rådet visste at månen ikke hadde vært mye i deres tanker på lenge.

”Da må noen gå og snakke med vår søster”, sa en av de eldre. ”Vi må fortelle henne hvor ensomme vi er blitt når hun ikke er tilstede i våre liv.”

”Men hvem må gå?” spurte en annen.

”Jeg vil gå,” tilbød den unge krigeren som hadde talt tidligere. ”Jeg vil fortelle vår søster at vi savner henne, og be henne komme tilbake til oss.

”Da må du så raskt som mulig starte din reise, min sønn,” sa folkets høvding.

Neste dag steg den unge krigeren opp på ponnien sin. Foran alle som sto og så på annonserte han med høy stemme slik at hele landsbyen skulle høre: ”Se, og hør mine ord. Jeg, Thunder Heart, vil reise ut for lete etter vår søster Månen. Jeg vil finne henne og bringe henne tilbake slik at hun igjen kan vise nåde for vårt land og våre hjerter. Jeg vil ikke vende tilbake til mitt folk før jeg har oppnådd mitt mål.”
Så la han ut på han reisen, med ropene fra stammens kvinner ringende i ørene, og medisinmennenes bønner allerede bedt. Hele landsbyen så på at han red inn i det hvite. Thunder Heart red langt og vidt i søken etter sin unnvikende søster Månen. I de mørke timene knelte han og ba sine bønner, i håp om at hun ville høre hans ord. Han søkte til og med hjelp hos deres bror, Solen. Men Solen var alt for trøtt til å bekymre seg over Månens forsvinning. Så den unge krigeren fortsatte fremover uten et øyeblikks tanke om at hans reise ikke ville lykkes.

Ponnien hans ble etter hvert svak av de utmattende anstrengelsene gjennom de dype snødyngene. Vinden skar dypt inn i huden deres konstant, helt til også bena under skrek ut i smerte. Rundt ponniens mule hang en permanent hvit sky. Klare bevis på de kalde omgivelsene som hele tiden tappet begges krefter.

”Jeg er for utslitt til å fortsette, min bror,” sa plutselig Thunder Hearts ponni.

”Du har gjort en god jobb, min bror,” erklærte Thunder Heart, mens han steg ned fra ponniens rygg. ”Jeg kunne ikke kommet så langt uten deg. Du har vært en ekte og trofast venn, og for dette vil jeg aldri glemme deg.”

”Jeg trenger å hvile,” sa ponnien, mens frambeina sviktet under ham.

”Da hviler vi her sammen, min bror, for jeg vil aldri forlate deg,” sa Thunder Heart og satte seg ned på den frosne marken.

”Jeg tror jeg skal sove,” sa ponnien, og lukket øynene.

Thunder Heart lente seg mot ponniens side, og selv gjennom vindens brøl kunne han svakt høre bankingen fra dyrets hjerte. Det ble svakere og svakere inntil det til slutt ikke var noen lyd å høre. Skyen rundt ponniens mule fløt av gårde med vinden, for aldri mer å vende tilbake. Thunder Heart presset seg tett inntil ponniens kropp. Han prøvde fortvilet å finne litt ly for den iskalde vinden. Han lukket øynene og tillot seg selv å sove en stund. Langsomt begynte en varm følelse å spre seg rundt føttene hans og  opp gjennom kroppen. Det var en følelse han aldri hadde opplevd før. Det var som om hans egen kropp jagde bort kulden i lemmene hans. Snøen begynte å falle igjen, men selv om den unge krigeren kunne kjenne den kalde fuktigheten fra snøen på huden sin, hadde den varme følelsen som strømmet gjennom kroppen gjort det umulig å røre på seg. Den hvite skyen rundt hans egen munn ble stadig mindre, inntil den også ble båret bort av vinden.

Mørket falt over landet og fra kanten av en stor, hvit sky tittet månen forsiktig frem fra sitt skjulested. Hun ble overrasket over det hun så. Alene i alt det hvite lå en ung kriger og ponnien hans. Et ferskt snølag var i ferd med å dekke dem begge. Synet uroet Månen, og hun tillot seg å langsomt komme frem fra skyen slik at hun kunne se bedre. Jo, det var en menneskekropp. Månen var i ferd med å snu og gjemme seg bort igjen, da en stemme skrek ut:

”Å, min søster, vend ikke ansiktet fra meg i min nød. La ikke mitt folks forsømmelser i fortiden vende hjertet ditt bort fra oss.”

”Hvorfor skulle jeg høre på deg,” spurte Månen, ”har ikke ditt folk såret meg nok allerede?”

”Jeg er kommet for å gjøre bot for våre feil,” svarte krigeren.

”Men hvordan kan jeg tro deg? Hvilke bevis har jeg for at du snakker sant”, spurte Månen.

”Jeg har allerede ofret mitt liv for å få deg til å tro”, svarte den unge krigeren. ”Du ser, i motsetning til deg, kan jeg aldri se mitt folk igjen. Da jeg la ut på denne reisen visste jeg at for å rette opp forholdet mellom oss ville jeg måtte gi alt jeg er. Dette var jeg rede til å gjøre. For i mitt hjerte finnes ikke større kjærlighet enn den jeg har for deg og mitt folk. De trenger deg til å lyse opp mørket i sitt liv. Gi dem en ny sjansen til å vise all den kjærligheten til deg som deres hjerter er fylt med.”

”Du var villig til å ofre ditt liv for å fortelle meg dette?”

”Hvis det hjelper deg å forstå at vi angrer alt vi har gjort i fortiden. For å trygle deg om å komme tilbake til oss.  For din tilbakekomst har jeg villig ofret mitt liv.”

”Din gjerning er mer verdig og ærefull enn jeg har rett til å forvente etter måten jeg har behandlet både deg og ditt folk,” sa Månen, og senket hodet i skam. ”Jeg var både såret og fornærmet, og lot derfor mitt sinne formørke min dømmekraft. På grunn av min svakhet har du oppgitt ditt liv. Det er ikke i min makt å gi deg tilbake det livet du har kjent, min bror, for min kraft er ikke så stor som den Store Ånds, men jeg kan gi liv til dem som tilhører dyreriket. Jeg kan tilby deg en måte å se ditt folk igjen, i en ugles drakt, så kom nærmere meg hvis du kan, og la mitt lys skinne på deg.”

Den unge krigerens ånd trådte frem, og en stråle av herlig lys oppslukte ham. Thunder Hearts ånd steg langsomt til værs. Der fant han seg ansikt til ansikt med den vakreste unge kvinne han noensinne hadde sett. Hans hjerte smeltet, og hjertet hans ble fylt med evig kjærlighet.

”Du er vakrere enn jeg noensinne kunne forestilt meg,” sukket den unge krigeren.

”Og du er den modigste blant menn,” smilte Månen tilbake. ”Vær rede, for nå vil jeg skjenke deg flyvingens gave.”

Og mens månen talte ble krigerens kropp forvandlet til en ugles kropp.

”Og for å beskytte deg mot skader i framtiden, og mot å måtte dø om vinteren igjen, vil jeg gjøre fjærene dine hvitere enn den fallende snøen, slik at ingen andre enn meg vil kunne seg deg når vinteren er her. Og som belønning for å ha båret deg tilbake til meg vil jeg gi livet tilbake til ponnien din. Så se, se ham fly over marken. Hans ånd og mot skal fortsette gjennom generasjon etter generasjon, og menneskene vil synge sanger til hans ære. Fly nå tilbake til landet der nede og fortell dine brødre og søstre at jeg er lei meg. Fortell dem at jeg aldri mer vil gjemme meg for dem. Når de ser opp mot vil himmelen vil jeg være der, nå og til evig tid.

”Takk”, ropte den hvite uglen ut, mens han virvlet tilbake ned mot jorden. Han fløy langt inn i natten, stien hans ble opplyst av lyset fra den sølvskimrende månen over, til han til slutt befant seg inne i sitt folks landsby. I stedet for å vente på soloppgang, tutet den hvite uglen høyt og klart: ”Kom ut og se hvem jeg har brakt med meg tilbake til dere!”

Langsomt ble duken foran inngangene skjøvet til side og folket kom tumlende ut. De så den hvite uglen sitte på toppen av en gammel teltstang, mens fullmånen skinte strålende bak ham.

”Det er ånden til den unge krigeren,” ropte noen. ”Og han har brakt månen med seg tilbake, slik han lovet!”

Samstemmig brøt folket ut i en takkesang til sin søster som hadde vendt tilbake til livet deres igjen. Medisinmennene ropte ut sine bønner som et tegn på folkets kjærlighet til sin søster og for hennes trygge tilbakekomst. Hver og en av medlemmene i landsbyen kom så fram og ga sine takksigelser til Thunder Heart.

Den hvite uglen så alt, og hjertet hans svevde. Å se sitt folk lykkelige igjen, og å se månen skinne klart på den mørke himmelen bak, ga ham den store gleden av å vite at atter en gang var himmelens verden, både lys og mørke, og hans folks verden, virkelig ett. Og månen smilte ned til folket mens hun badet i gløden av deres anerkjennelse og glede, for hun visste at hun igjen hadde fanget deres hjerter.

Originalversjonen på engelsk finner du på nettstedet Lakota Writings.com. Shunkepi Nunpi (William Purcell) er ikke indianer, men en engelskmann som skriver historier om indianerne. Historien er oversatt med godkjenning fra forfatteren, forfatteren har copyright.