Sjamanisme

Mine erfaringer

Oppdatert 13.1.03

Navnet til Ailo Gaup har dukket opp utallige ganger opp gjennom livet mitt. Jeg følte en slags dragning mot sjamanismen selv om hele greia virka ganske så fjern for meg. Riktignok har jeg alltid vært interessert i naturmedisin, og alternative måter å behandle og beskue livet, men dette med sjamanisme virka litt for vilt for meg. Det var liksom en greie som de gamle indianerne og samene drev med, men som jeg ikke kunne se for meg i dagens samfunn. Jeg ble tilbudt å delta på kurs hos Ailo allerede på 80-tallet, men takka den gang nei, sjøl om en liten del av meg protesterte. Jeg hadde lest hans romaner om sjamanisme og likte dem godt, men fant det hele temmelig skremmende.

På slutten av nittitallet var jeg i Tromsø på Alternativmessa der. Der skulle jeg på et foredrag om farger, men da det skulle starte viste det seg at foredragsholderen ikke var kommet, så i stedet ble det en trommereise med Anita Biong. Da hun dukka opp i døra så jeg forresten for første og (foreløpig) siste gang auraen til et menneske. Akkurat idet hun kom inn døråpningen så jeg masse farger rundt henne, men det forsvant igjen på et blunk, - når jeg prøvde å se nøyere etter selvfølgelig..
Anita forklarte oss at vi skulle prøve å finne en nedgang til underverdene, gå ned via en trerot eller noe sånt, og så skulle vi bare se hva som skjedde. Tromminga starta, og jeg gjorde som anvist. Så for meg et gammelt tre med lange røtter, og forstilte meg at jeg dro ned langs dem og kom til et landskap i andre enden. Hele tida føltes det bare som en vanlig visualisering som jeg styrte sjøl. Men så pluttselig endret det seg! Jeg ble forvandlet til en fugl, en stor ørn, og fløy avsted gjennom en dal og opp mot noen majestetiske fjell. Til slutt kunne jeg se en gammel mann som satt helt oppe på toppen av et fjell, jeg fløy dit og satte meg sammen med ham og skuet ut over verden. Her hørte jeg hjemme, denne mannen var min venn og hjelper. Signalet på at trommereisen var slutt kom, og jeg ble dratt tilbake til foredragssalen i Tromsø. Jeg følte meg lykkelig og overrasket. Anita Biong ba oss dele på opplevelsene vi hadde hatt, og jeg fortalte hva som hadde skjedd. - Da er du jo sjaman sjøl, var hennes kommentar.
Det var flere foredrag om sjamanisme og trommereiser på messa, og jeg fikk med meg det som var. På et av foredragene dro jeg sammen med noen slektninger, og da var det snakk om kraftdyr. Under trommingen kunne jeg pluttselig helt klart fornemme en stor ulv ved en av dem, uten av vedkommende tok det særlig alvorlig..
Om jeg kanskje syns dette med sjamanisme var noe fjernt, er det nok enda langt fjernere for folk som ikke er særlig interessert i alternative tanker!

Vel, livet gikk ikke så bra for meg. Jeg ble plaga av depresjoner, og fungerte bare delvis halvparten av tida. Vinteren 1999 ble jeg sykemeldt for flere måneder. Da hadde jeg knapt nok kraft til å holde meg sjøl oppreist, alt var tungt og trist. Mine foreldre trådte til som barnevakt, og jeg fikk reise noen uker til Oslo for å besøke broren min og ikke ha ansvar for noen verdens ting anna enn meg sjøl.
I tillegg til depresjon må jeg nevne at jeg lider av telefonskrekk. Jeg ringer ingen steder hvis jeg ikke absolutt må. - Gjett om jeg er glad for at eposten ble oppfunnet!
Før jeg reiste til Oslo bestemte jeg meg for at nå MÅTTE jeg ta kontakt med Ailo og høre om han kunne hjelpe meg. Men ikke var vel det så lett med min telefonskrekk. Jeg grua og grua meg i dagesvis, og klarte ikke å få det gjort før dagen før jeg skulle reise sørover. - Og da kom jeg til en automatisk telefonsvarer. Panikk! Jeg fikk stotra fram et eller annet som antagelig hørtes fullstendig sinnsvakt ut, og angra fælt etterpå..Hvordan skulle jeg få sletta meldingen fra den telefonsvareren?? Vel, det gikk selvfølgelig ikke.
Så ble det å vente på om han skulle svare, - det gjorde han ikke.. Hjelp, - ringe en gang til?? Jeg klarte til slutt å få samle opp nok mot til å ringe, og denne gangen svarte Ailo sjøl. Joda, jeg kunne gjerne komme til han oppe på Hovseter, ta banen dit, gå sånn osv.
Hvilken lettelse! Jeg hadde klart det, og han var villig til å ta imot meg.
Dagen kom, og jeg reiste trøstig i vei med T-banen. Jeg beregna god tid, for lokalkjent i Oslo kan man knapt kalle meg, og disse banene er ikke bare å forstå seg på. Jeg klarte å gå feil da jeg kom til Hovseter, så jeg brukte adskillig mer enn de minuttene han hadde sagt det skulle ta, men jeg rakk da fram til avtalt tid.
Ailo tok vennlig imot meg, og jeg gjorde mitt beste for å prøve å forklare ham hvordan livet mitt og følelsene mine var. Vi satt ganske lenge og prata før jeg ble bedt om å legge meg på et teppe på golvet, fikk et glass vann jeg skulle drikke halvparten av, og Ailo tok fram trommer, rasler og klangboller. Jeg la meg ned med lukkede øyne og følte meg temmelig hjelpeløs og usikker. Man føler seg i en nokså utsatt poisjon når man ligger slik på golvet med øynene lukket, mens et fremmed menneske går rundt deg, og du ikke har noen formening om hva som skal skje. Ailo nynnet, trommet og beveget seg rundt, kakket meg pluttselig i kneet så jeg skikkelig skvatt. Underveis fikk jeg bilder av å ligge blant masse indianere som danset og sang i mørket med bare et bål til lys. Til slutt la Ailo seg ned ved siden av meg, og han blåste på meg. Heldigvis hadde jeg jo lest en del om sjamanhealing på forhånd, så jeg skjønte litt av hav som foregikk. Kan tenke meg at for en som ikke kjenner noe til dette, må det virke ganske merkelig alt sammen.
Nå fikk jeg drikke resten av vannet, og det hele var over. Etterpå satte vi oss ned, og Ailo fortale litt om hva han hadde opplevd på reisen.
Han fortalte at han hadde reist langt, veldig langt, og hadde hatt problemer med å finne fram, men til slutt hadde han kommet til vismannen min på fjellet og hadde funnet livstreet (?) mitt. Der satt det utrolig mange deler av sjelen min, særlig viktig var en liten jente som satt helt i toppen av treet og stirret opp mot himmelen, det virket som hun lengtet dit ut, og ikke ville være her nede. I sjamanismen mener man at man kan miste deler av sjelen ved traumatiske opplevelser, ulykker og lignende. Sjamanen reiser da ut for å finne igjen disse delene og bringe dem tilbake til kroppen, slik at man blir hel igjen.
Det var ikke lett å få denne jenta til å ville være med tilbake, men etter mye overtalelse hadde Ailo fått henne og de andre med seg, og blåste dem da inn i meg da han kom tilbake. Han mente at noe hadde skjedd med meg da jeg var veldig ung, 5-6 år, noe som hadde med en mørk, korthåret mann å gjøre. Dette kan jeg ikke på noen måte huske noe om, og han mente da heller ikke at det hadde så stor betydning hva det var, så lenge som den delen av sjelen var kommet tilbake på plass.
Han fortalte også at han hadde satt en ravn på min venstre skulder for å hjelpe meg. Den kunne jeg sende ut sjøl, sa han. Dessverre forsto jeg aldri helt hvordan det skulle gjøres, så den ble ikke til noe hjelp meg bevisst. Men det morsomme var, at da jeg kom hjem til min bror etterpå kom hans samboer med bursdagskort til meg, det var et med indianermotiv, - en indianerjente som holdt en ravn i sin venstre hånd..
Da je kom ut fra Ailo følte jeg meg mer til stede enn på lenge. Det var vinter, og en kald vind, men den føltes helt fantastisk, luften kjentes klarere, jeg kjente nye lukter og følte meg rett og slett glad. Bortsett fra disse følelsene med det samme jeg kom derfra la jeg ikke merke til noen brå forbedring, jeg ble ikke pluttselig frisk og  lykkelig, men siden den tid har utviklinga gått framover veldig fort, og jeg er i dag et helt annet menneske enn henne som dro til Ailo den dagen.

På alternativmessa i Trondheim 2001 var vi og hørte på den danske indianeren fra Trøndelag Ulf Dorman, han holdt flere trommehealinger. Siste dagen gikk jeg bort til han på standen hans for å høre om han hadde noe råd mot "kniven" under skulderen min. Har hatt ondt på et spesielt punkt rett under skulderbladet i flere år og ikke klart å bli kvit det på noe vis, det virka nesten som en kniv. Så jeg gikk bort og spurte ham, - og han spurte meg hvem som hadde satt en kniv i skuldera mi..Det hadde jeg ingen formening om. Han mente at det var som en psykisk kniv, at noen hadde angrepet meg i hjertet og såret meg hardt. Letteste veien til hjertet gikk akkurat der under skulderen..
Vel, han ba meg takke smerten for den beskyttelsen den hadde gitt meg, og si fra at jeg ikke lenger hadde behov for den. Samtidig vrikket han i "kniven" bak på ryggen min, og dro den ut, og fylte på med ny energi. Smerten ble borte!! Og jeg følte meg utrolig mye lettere, gikk bare rundt og svevd resten av dagen. Dette er altså 2 år siden, og smerten har ikke kommet tilbake siden. Gjett om jeg var forundra! (Og litt bekymra fordi han bare slengte "kniven" på golvet der i messehallen..)